I begynnelsen fikk bare ordet «Efterkritikk» det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Men etterhvert lærte jeg å sette pris på denne halvtimen etter at kveldens hovedsending var over.
På slutten av 1990-tallet jobbet jeg som redigerer i TV 2 i Danmark. Det var ganske stort for en ung norsk jente fra Bergen. Mange ganger følte jeg meg ganske så liten. Å jobbe sammen med det som ble sett på som kremen av kremen i dansk media var spesielt. Og noen ganger lurte jeg på hva lille meg fra Bergen gjorde der.
En typisk kveldsvakt begynte stille. En redigerers jobb begynner først når alle intevju og opptak til innslaget er gjort. I samarbeid med journalisten sørger redigereren for å sette sammen små klipp fra alle rå-opptakene til en sammenhengende historie.
Å jobbe under tidspress var noe av det jeg lærte veldig fort som redigerer på nyhetene. Når nyhetene begynte klokken 19, var jeg nødt til å være ferdig. Det som ikke var redigert ferdig til da, kom ikke med i sendingen. Heldigvis klarte jeg alltid å få ferdig innslaget i tide.
Da nyhetene begynte var jobben til både fotografene og redigerne ferdig. Men istedet for å gå hjem gikk vi for å spise aftensmad eller middag i kantinen. Der satt vi selvfølgelig og fulgte med på kveldens sending mens vi spiste.
I det nyhetsoppleseren sa takk for i kveld på skjermen begynte folk å reise på seg i kantinen. Glass og bestikk ble samlet inn og de matrester som var igjen på tallerkener ble kastet i en bøtte som kantinemedarbeiderne hadde satt frem spesielt til det formålet. Deretter var det «efterkritikk».
«Efterkritikken» var obligatorisk og forgikk i studio, der nyhetsoppleseren få minutter tidligere hadde sittet med en alvorlig mine og presentert dagens nyheter. Der samlet vi oss, alle som hadde vært med på å produsere kveldens sending. Journalistene, produsenten, vaktsjefen, fotografene, oversetterne, lydfolkene, grafikerne og redigererne.
Da alle var på plass kom redaktøren inn døren. Med seg hadde han alle notatene sine. I begynnelsen holdt jeg pusten. «Håper han ikke sier noe om det innslaget jeg redigerte». Ettehvert ble det mindre og mindre skummelt og den dag i dag savner jeg denne umiddelbare tilbakemeldingen på arbeidet mitt. Noe jeg ikke har opplevd i Norge.
Og selv om jeg syntes at det var litt skummelt i begynnelsen tok det ikke lang tid før jeg forstod at det ikke var meg som person som fikk kritikk. Det var jobben eller arbeidet jeg hadde gjort som ble kritisert.
Litt morsomt å tenke tilbake på, at det som jeg fryktet mest til å begynne med, er noe av det jeg savner mest med jobben i Danmark.
